Barn før og nå.

I går satt jeg å så på filmklipp fra Youtube.com. Jeg søkte på gamle barne-tv klipp fra da jeg var liten. Dette syntes jeg var en koselig tur ned memory lane. Jeg er et barn av 80-tallet. Dette vil si slutten av 80-tallet. Jeg begynte da å tenke på hvor mye barne-tv  har forandret seg siden jeg var små. Mitt favoritt barne-tv var

Kalle klovn

To gode naboer

                                                                        Fraglene



Når jeg hadde sett meg lei på mine gamle barne-tv program begynte jeg å søke på hva barn nå i dag ser på. Mange av programmene kjenner jeg jo godt igjen, siden jeg har brukt noen timer fremfor Tv'n sammen med mine tantebarn. Dette er program slik som Elias, Thomas toget og Teletubisene, men så begynte jeg å komme inn på japansk barne-tv. ( disse var oversatt på norsk da) Mange rare dyr og skapninger som jeg ikke greide å uttale navnet på, og i alle fall ikke kunne skrive navnet på de. Jeg ringte da min nevø som er 4 år. jeg spurte han om han hadde sett dette programmet. Det hadde han, og han kunne fortelle meg om alle skapningene i programmet og hvilken superkraft de forskjellige hadde. Jeg vet jo at barne-tv utvikler seg slik som alt annet i verden, men jeg sitter enda å lurer på om barn i dagens samfunn liker det barne-tv som jeg likte for 18, 19 år siden? Eller om dette blir for enkelt og kjedelig? Hva tror dere?




   V.S  

Svømmeknapp og leseknapp

Alle som har gått på skole eller har hatt barn på skoler i Norge har vel hørt om muligheten der elever kan ta svømmeknappen. Svømmeknappen er en pins som eleven får når han/henne oppnår forskjellige måloppnåelser innenfor faget svømming. Dette har jo alltid vært en stor snakkis blant elever på barneskolen. De øver og trener for å bli flinkere i svømming. Det er konkurranse om hvem som har den fineste og beste pinsen, og hvem som kan svømme lengst og fortest. 

Hvis man bytter ut faget svømming med norskfaget, rettere sakt lesing. Vi beholder knappen/pinsen. Er det da mulig at elevene er like ivrig på å øve på lesingen som på svømmingen? Hvis vi som lærere hadde lokket elevene med en blank og skinnende medalje og sakt "denne får du hvis du leser en bok." Hadde da elevene blitt ivrige lesere og kan det være så enkelt? 

Vi som har litt kunnskap om leseopplæringen vet at for å være gode lesere må lesingen være kontinuerlig  og den må ivaretas. Hvordan blir det når elevene har oppnådd den største måloppnåelsen innenfor lesing? slutter eleven å lese da eller fortsetter den? Svaret har dessverre ikke jeg. Som menneske leter man jo ofte etter den raskeste og enkleste løsningen. men når det gjelder denne løsningen tror ikke jeg at dette er den beste. Jeg har det håpet om at man som norsklærer burde finne lesegnisten hos hver enkel elev. Jeg mener at man må ta seg tid til å lese for dem og skape nysgjerrighet hos dem. Man må kjenne elevene for å finne ut hva interessen til elevene er. Jeg tror ikke det handler om hva eller hvor de leser, men at de faktisk leser og blir nysgjerrig på ordene og hva teksten betyr. 

Hvis vi vil at elevene skal lese mer enn knapt, hjelper da en leseknapp?

http://www.leseknappen.no/?cmd=Hjem