Pappa var min superhelt når jeg var lita. Han var en mann som viste mot og var fryktløs, iallfall i mine øyne. Pappaen min var en mann av fortellerkunsten. Han tok meg med inn til den tiden han var liten. Der menn var fiskere eller kjøpmann, kvinnene hadde gårds og husstellet, og barna måtte hjelpes til med begge delene når de var ferdige på skolen. Han tok meg med opp i fjellet, der huldra og trollet bodde, men pappa var alltid lur. Trollet det lurte han ut i sollyset og huldra lurte han utfor stupet samtidig som han reddet alle sauene til bestemor. Min pappa...
Som ei lita jente satt jeg alltid stor pris på når han leste og fortalte meg historier. Det var den tiden på kvelden der jeg kunne krype opp på fanget, bare høre på stemmen hans og drømme meg helt bort. Bort til en annen tid og sted. Han var alltid glad i å lese, uansett om det var for seg selv, meg eller noen av mine andre søstre. Dette var noe som gjorde at jeg ble nysgjerrig på bøker og på å lese. Tenk å kunne lese alle de forskjellige krussedullene på papiret og bli tatt med inn i en historie der spennende ting skjedde og alle uhyrene og menneskene man kunne komme til å møte.
Dette var min drømm når jeg var liten, men det som skjedde når jeg endelig hadde knekt lesekoden nådde ikke opp til mine forventninger. Jeg husker at jeg valgte meg en bok på bokbussen. Boken handlet om en gutt som ble mobbet på skolen. Jeg begynte å lese boken, men allerede på side 2 kom jeg i møte med et ord som jeg forsto. Flere ord dukket opp. Lange ord som jeg ikke hadde hørt før. Det endte opp med at min pappa måtte lese boken til meg og samtidig forklare meg alle ordene. Jeg tenker nå i dag hvilken forventninger barn har til å kunne lese og kunne forstå, men hvordan kan barn kan få den gleden når ikke barn/ elever får bøker som er tilegnet dem. Jeg tror mange elever "treffer en vegg" når de er i begynnelsen av leseopplæringen.
Poenget med dette innlegget er for å føle på frustrasjon til barna.
